John Goodman om avhengighet og alkoholisme

John Goodman er ingen fremmed på kinolerretet. Goodman spilte Dan Conner i den populære TV-sitcomen Roseanne, ga den vennlige stemmen til Sully i Pixars Monsters, Inc.-franchise, og har hatt en rekke filmroller, som Walter Sobchak i Coen-brødrenes film The Big Lebowski. Filmografien hans er imponerende, men en av hans mest kjære triumfer er edrueligheten.

Anonym skuespiller

En fremmed i et fremmed land. Da John Goodman var 23 år gammel, tok han opp et lån hos den eldre broren sin (1 000 dollar) og flyttet fra St. Louis i Missouri til New York for å forfølge drømmen om å bli skuespiller. Han leide en liten leilighet sammen med kjæresten nær teaterdistriktet på Manhattan. Goodman hadde verken agent eller kontakter i bransjen, så han sto opp, gikk rundt i den fremmede byen og lette etter auditioner.

Pengene var svært knappe. John Goodman kunne gå dager uten et skikkelig måltid, men han holdt ut i to år – og holdt seg flytende med ulike jobber på bar – da et reklamebyrå fikk tak i ham, og plutselig kom det en jevn strøm av inntekter hans vei.

På 1980-tallet ble han et kjent navn da han var med i primetime-sitcomen Roseanne, som gikk i det meste av et tiår. Siden den gang har ikke penger vært noe problem; å finne jobb har ikke vært noe problem. Men veien til berømmelse var ikke uten baksider.

John Goodman ble ofte gjenstand for sladderpresseoppslag, og kunne ikke lenger gå i gatene i New York uten at folk kjente ham igjen. Det var en helt annen verden for ham, og det var i stor grad det som startet alkoholismen hans, som han skulle slite med i de neste 30 årene.

Edru siden 2007

Seertallene til Roseanne fortsatte å stige mens John Goodman og familien bodde i California. De stadige paparazziene og miljøet var nedbrytende, og Goodman ville ikke at den nyfødte datteren skulle vokse opp i den atmosfæren, “Jeg var ferdig med showbusiness, publisitet og sladderpresse – jeg var rett og slett ferdig”, sa Goodman. “Jeg ville liksom få henne, datteren min, vekk fra det” (The Guardian).

Som følge av dette flyttet John Goodman familien fra California til Louisiana, nærmere konas foreldre og vekk fra publisiteten. Goodman husker at han tenkte det virket som en god idé der og da, men

“det var mange ganger jeg kunne ha gått under. Ikke av overdose, men … ja … uhell.”

John Goodman har vært edru siden 2007, etter 30 år med kamp mot sykdommen. Det har likevel ikke alltid vært lett, for Goodman husket mange netter der han drømte at han tømte glass etter glass med whisky, og sa til seg selv:

“Så sier jeg: ‘Hei, jeg burde ikke gjøre det.’ Og så sier jeg: ‘Waaah, det er greit! Du gjør det hele tiden! Du sniker deg til det hele tiden!’ Og så våkner jeg og sier: ‘Nei, det gjør jeg ikke.’ De var urovekkende i starten. Nå er de bare morsomme.”

Etter hvert som intervjuet fortsetter, forteller Goodman hvordan han søkte øyeblikkelig tilfredsstillelse, ikke bare på bunnen av et glass, men også i arbeidet. Han slet med manglende selvtillit og var stadig redd for å lære replikkene utenat.

“…Og jeg straffet meg selv mer enn noe annet og brukte til og med energien feil, og det handler bare om å være avslappet med det, og vite at [replikken] kommer, ha tålmodighet. Det er personlighetsforstyrrelsen min at jeg vil ha alt med en gang. Jeg må ha det nå, nå! Mr. Nå! Jeg mener, det kan du ikke gjøre [på scenen]. Det er en prosess.”

Akkurat som edruelighet er det en prosess, og han tar det én dag av gangen. Han dvæler ikke lenger ved anger, tvil og sorg. Han trekker seg tvert imot aktivt vekk fra slike tanker, fordi han vet at de kan føre ham inn på en farlig sti. Sammen med intervjueren Elizabeth Day tar han seg selv i det:

“Hvorfor snakker jeg om dette? Dette kan ikke skje igjen … [det er] noe kjemisk, noe i hjernen, [en] generell misnøye med alt. Jeg vil ikke gjøre noe, ingenting føles riktig. Jeg må holde på med noe annet, men jeg vil ikke gjøre noe annet.”

Når John Goodman merker at han er fanget i en depresjon, holder han seg opptatt med andre aktiviteter.

“Jeg vil fortsette å dra til steder der jeg får positiv forsterkning, så jeg ikke kommer dit der triggerne er. For jeg tror ikke at noe på Guds grønne jord kunne stoppet meg hvis jeg virkelig ville drikke.” (Men’s Journal)

John Goodman klarer å unngå de fleste av disse triggerne hjemme hos kona og familien, så når han er ute og filmer eller spiller teater langt hjemmefra, blir han urolig.

Goodman, som sladderpressen gjerne påpeker, var svært overvektig – på et tidspunkt nærmet han seg 400 pund. Nå, som alkoholiker i tilfriskning, tilbringer han tiden på elliptisk treningsapparat eller med boksing, og med en høyde på seks fot ser han ut til å veie rundt 250 pund; langt unna den usunne mannen han en gang var.

Han sier faktisk at dette er grunnen til at han liker teateret, fordi det er fysisk aktivt og krever at han holder seg i form. Vektøkningen hadde slitt ned leddene uten mulighet for reparasjon, og nå som han har fått to kneproteser og har sluttet å drikke, er det tydelig at helsen er en prioritet.

“Alkohol er alkohol. Jeg er alkoholiker. Jeg ville ha drukket uansett. Det er bare en del av det å være alkoholiker – du finner en hvilken som helst unnskyldning. Men når det gjelder stresset, har jeg levd et stressende liv. Jeg har gjort det mer stressende ved å drikke og bruke rusmidler, og bransjen jeg har valgt er alltid nervepirrende … det var en konstant trussel om arbeidsledighet. Av en eller annen grunn benektet jeg bare det jeg gjorde mot meg selv. Det er et mirakel at noen ville ansette meg i det hele tatt, slik jeg så ut. Jeg så ut som et hjerteinfarkt på to bein.” (Men’s Health)

Kanskje den mest inspirerende egenskapen ved John Goodman er at han ikke viker unna alkoholismen sin. Han aksepterer at den er en del av ham, men det er en del han er villig til å gi slipp på.

“Å gi slipp på mye av deg selv er egentlig ikke så vanskelig når du innser at du får mer enn du gir fra deg.”

John Goodman fortsetter å ha en prestisjefylt og omskiftelig skuespillerkarriere mens han lever et edru liv i New Orleans med kona og hundene.