Slutt å kalle det sug

Du kan kalle det en lidelse, en sykdom eller et valg. Til syvende og sist spiller det ingen rolle for meg, for det er likevel nesten umulig for folk uten en avhengighet å forstå hvordan det føles å være avhengig av noe, hva som helst. Enten har du det, eller så har du det ikke. Og selv om det finnes flinke folk – smartere folk enn jeg noen gang kommer til å bli – som gjør studier og enorme mengder forskning på det, er det ut fra det jeg har sett svært få av dem som selv sliter med avhengighet. Hvis du aldri har kjent behovet for å fortsette å drikke, vet du ikke hvordan det føles å slutte å drikke.

Sug er et misvisende ord for det suget gjør

Jeg tror ordet «sug» er delvis skyld i mange av misforståelsene folk har om avhengige. Folk hører «sug» og tenker på mat. De tenker på sug som når de går forbi en iskiosk og kjenner lukten av vaffelkjeks. Plutselig har de lyst på is, men det er et passivt grep om en kort oppmerksomhet. Det gnager dem ikke inn til beinet.

Andre tar matanalogien et skritt videre og sammenligner det med noe litt mer uhyggelig. «Hvis du har sug når du er edru, er det som å være hangry, ikke sant? Magen er tom og servicen på restauranten er treg, du er sliten, irritert og går på sparebluss, og alt du kan tenke på er å få noe mat i magen.» Det er nærmere, men det er langt unna avhengighetens sug. Å være hangry er fortsatt en kortvarig følelse; en sakte oppkoking. Sug er ikke sakte. Det er langvarig, spontant og vedvarende.

Å sulte er det matrelaterte begrepet som kommer nærmest det et sug er. Og du vet ikke hva «å sulte» er med mindre du faktisk har lidd av sult. Det er som om du kan se timeglasset renne ut, og du er desperat og panisk og ber, håper og forhandler om hva som helst som kan stille sulten. Alt du ser på, blir mentalt veid og vurdert. Kan det spises? Kan det brukes til å komme deg nærmere mat? Du blir en Sherlock-aktig sanker som leser av scenen i rekordfart: tre bokser i søppelet og panteautomaten to kvartaler unna, det er 7 søppelkasser imellom, kunne skrape sammen noen kroner, pantsette en jakke og likevel rekke bussen klokka 8.30 til vinmonopolet. Det er et kunststykke, og hver gang jeg skulle ønske jeg hadde de ferdighetene i edrueligheten, husker jeg at jeg bare hadde dem av desperasjon, ikke av lidenskap.

Jeg foretrekker å droppe matanalogiene helt og si til folk at «sug» føles som om jeg drukner. Verden rundt deg kan stå i brann, du kan til og med mangle en arm eller ha hjernerystelse, men ingenting av det spiller noen rolle, du må få luft.

Selv om alt dette famler mot hvordan et sug føles, fanger det ikke egentlig hvordan det skjer eller hvorfor. Det verste med at ordet sug er så knyttet til mat, er at de fleste av oss har kontroll over matinntaket vårt. Og det er ikke vanskelig å finne billig mat. Så uansett hvilket matrelatert bilde de bruker (sult, hangry-het, et impulsivt sniff), koker det ned til et spørsmål om kontroll. Maten er ikke langt unna, så det er din skyld at du ikke spiste frokost og valgte å spise ute da restauranten hadde mest travelt.

Men takket være at et bestemt fenomen har blitt ganske kjent i senere tid, har jeg endelig en måte å forklare hvordan et sug oppstår og impulsen til å svare på kallet.

Fantomvibrasjonssyndromet og avhengige

Det var da jeg endelig fant det. Det de fleste i dag kan kjenne seg igjen i, forstå og lide av, og det er takket være smarttelefonene: fantomvibrasjonssyndrom. Avhengige, avhengige i tilfriskning og ikke-avhengige ser alle ut til å vite hvordan dette føles. Når det er sagt, er det noe jeg har funnet som hjelper folk å forstå hvordan avhengighet føles. Folk vet ikke årsaken, men det mistenkes at forklaringen er todelt:

1. Å bruke telefonen for mye

2. Forventninger som fører til feiltolkede sanseinntrykk

For det første er det åpenbart at vi bruker telefonen for mye, for det gjør vi visst alle. Det finnes studier av fantomvibrasjonssyndrom som viser at folk kan rammes allerede én måned etter at de begynte å ha telefonen med seg.

Den andre delen er like fascinerende. Hvis du venter at en date skal ringe, at en jobb skal følge opp etter intervjuet, eller at en pakke skal komme, vil hjernen feiltolke svake sanseinntrykk som at telefonen vibrerer. Folk gjør dette enten de har telefonen på seg eller ikke, og så kommer den ekstra panikken: «Hvor er telefonen min?!» Dette. For ikke-avhengige er dette det som skjer når et sug oppstår.

Du kan holde på med hva som helst. Du kan lufte en hund, spille et dataspill, shoppe, kjøre, gå på tur, male – hva som helst – og plutselig får du et sug. Du vil ikke gi etter for det, men på samme måte som hånden skyter ned i lomma for å kjenne om den faktisk ringer, gjør du det ubevisst. Du må sjekke.

Til vennene mine som ikke er avhengige, sier jeg at de skal tilbringe en dag uten telefonen og minne seg selv på at de ikke har telefonen før de impulsivt strekker seg etter den. Uten unntak skjønner de det. Selv de få som faktisk har tatt meg på ordet, tar jeg i å strekke seg etter telefonen når noen spør om veien, eller når vi setter oss ned for å spise lunsj. Det er ubevisst, og det kan skje når som helst selv om du vet at du ikke har telefonen.

Og igjen, det er slik det oppstår, ikke hvordan det føles – selv om måten noen har panikk på når de innser at de ikke har telefonen på seg, kanskje kommer nær.

Dette fungerer endelig for meg når jeg prøver å beskrive sug for ikke-avhengige. Og det tar endelig knekken på den samtaledreperen fra den ene drittsekken som sier: «Det er lett å 'ikke' gjøre noe. Jeg har ikke lyst til å hoppe i fallskjerm, så da gjør jeg det ikke.» Hvis du hver gang du kjente en fantomvibrasjon plutselig ble panisk og sultende, ville du fått et godt inntrykk av hvordan en avhengigs sug føles.